Mer gammeldags demonisering av ungdom

Demonisering av ungdom var for tiår tilbake en folkesport. På 60-tallet offet voksne seg høylytt over at håret til ungdommen vokste, at de hørte på vulgær musikk, drev dank og drakk alkohol. Vi er for tiden i en “epoke” der ungdommen og dens vitalitet dyrkes, men det er tegn i tiden på at demoniseringsspøkelse har fått ny luft under lakenet. Carl I. Hagens solo-utspill fra 90-tallet (“vi syr puter under armene deres”) er på 2010-tallet blitt et unisont rop fra media, politikere og “intellektuelle” på twitter. Jeg likte ikke Hagens demonisering, og jeg liker heller ikke dagens.

Å “nave” er visstnok blitt et begrep blant ungdom (nrk.no, Hegnar online). Det uttrykkes stor bekymring over holdningene til norsk ungdom, men få stiller spørsmål ved holdningene til de bekymrede voksne – til NAV, Hanne Bjurstrøm, NRK for å nevne noen. Problemet med dagens demonisering av ungdom er nemlig det samme som det var 60-tallet: Dobbeltmoral. De bekymrede voksne har ikke så rent lite ansvar for situasjonen selv. Hva med deg Bjurstrøm? Hvordan står det til med din arbeidsmoral? Har du gjort jobben din? Hvem er det som er latest her? Er det ungdommen, eller er det de med makt?

For hva er egentlig problemet? NAVs regler er da klare nok (het det ikke arbeidsformidlingen før i tiden?). Sier du nei til et jobbtilbud, så får du heller ikke sosialastønad. De ungdommene NAV og Bjurstrøm  offer seg over, kan da umulig ha blitt tilbudt jobb…? Eller så får de stønad som de ikke har krav på, noe som ikke er veldig sannsynlig, for her har jo Bjurstrøm og NAV arbeidet iherdig for å stramme inn. At ungdom dropper ut av videregående skole er kanskje alvorlig, men mer alvorlig er det altså at ungdom ikke får jobb – at skoletapere blir tvunget ut i en enda mer ydmykende tilværelse som sosialklienter. Mange av disse ungdommene som voksne stempler som late og umoralske snyltere har tragiske skjebner i møte. Forestill deg hvor de er i livene sine om 15 år. Deres  nåværende “meningsløse” ungdomstilværelse er  sannsynlig vis ikke noen lykkelig tilværelse, og sannsynligvis skjuler også fortiden deres ubehageligheter. Jeg synes voksne med skinnende fasader bør tenke seg om to ganger før de demoniserer disse ungdommene. Demoniseringen hjelper nok den ranke til å framstå som moralsk høyverdig, men den trykker skoletaperne lenger ned i søla. Her er min bønn til deg, Bjurstrøm:  Tilby ungdom jobb. Tro meg. Det er det de vil ha.

… og bare en ørliten bemerkning til slutt: Ungdom skal heller ikke ydmykes med ” arbeid for trygd” (som f.eks. i Åmli kommune). Ingen med arbeidsevne skal under denne paraplyen. Er man arbeidsfør skal man ha arbeid og lønn. “Arbeid for trygd” er fordekt sosial dumping. “Arbeid for trygd” tar seg ikke godt ut på CV’en til den som skal skape seg en fremtid. Lønnet arbeid, derimot, er gull!

Mere om “New NRK”s politiske slagside

Fire stortingspolitikere “skulket” klimaforhandlingene i Durban. Dette har blitt gjentatt  på NRK radio i alle nyhetssendinger i dag morges. Men hvorfor nevner ikke NRK hvilke partier “skulkerne” representerer?

Det samme gjentar seg på NRK’s nettsider. Her er kun Siri A. Melings partitilknytning nevnt. Til tross for at Oskar Grimstad (Frp), Erling Sande (Sp) og Gunnar Gundersen (H) er avbildet sammen med Meling, kommer ikke deres partitilknytning fram. Vanligvis, på NRK’s nettsider, står partitilknytningen i parentes bak navnet i bildeteksten. (se f.eks. denne tilfeldig valgte NRK-reportasjen til sammenligning). Hvorfor står ikke skulkernes partitilknytning i parentes slik NRK vanligvis gjør? Hvorfor tilbys partiene deres denne formen for beskyttelse?

NRK har et forklaringsproblem. Jeg tror neppe partitilknytningen ville vært utelatt dersom en av de skulkende var SV-politiker. Dersom det var tilfellet tror jeg NRK ville ha gjort et journalistisk poeng ut av partitilknytningen og fremstilt SV som dobbeltmoralsk. Hvorfor skånes H, Frp, og Sp for dette? Det åpenbare gode journalistiske poenget, at Gundersen (H) dagen før han skulket hadde kritisert departementet og miljøvernministeren (som vel og merke kommer fra SV) for å sende en for stor delegasjon til miljøkonferansen – dette poenget mister sin slagkraft når partitilknytningen utelates. (Kritikken hans gjaldt ikke stortingets delegasjon, men regjeringens; og regjeringens deleagsjon går altså på møter og forsåker å fremme prosessen i Durban, mens Gundersen finner det viktigere å dra på safari angivelig for å lære om naturforvaltning). Gundersens krititiserer altså regjeringen for å bruke for mye penger på FN’s miljøkonferanse. Denne kritikk og hans påfølgende fravær bør kobles til høyres miljøpolitikk. Saken handler om høyres troverdighet i miljøsaken. Hvorfor unnlater NRK å foreta denne koblingen?

Hvis NRK’s dekning skal være tilnærmet politisk nøytral, som jeg mener bør være NRK’s mål, så må deres raportering fra slike hendelser kobles til politiske partier slik det gjøres når det gjelder SV. Det faktum at høyrepartiene her skånes for ydmykelsen styrker mistanken om at NRK, og da særlig morgensendingene i NRK P2 har en kraftig politisk slagside mot høyre.

En av forklaringene kan være at pressen gjennom årene har utviklet en frykt for å stemple Frp, det som Eivind Trædal i en leseverdig en kronikk 18. okt. betegner som stockholmssyndromet. Betegnelsen antyder at norske redaktører er gisler av Frp, og at de har utviklet sympati med dem. Jeg tror det er mye riktig i dette, at Frp så til de grader har lyktes i å spille offerrollen. Journalister og redaktører har gått på limpinnen. Jeg tror imidlertid ikke at dette alene forklarer NRK’s politikk. Nyliberalismens tidsalder påvirker naturlig nok også mediehusene.

Brennmerket

Hege Storhaug gir i sitt innlegg i Dagbladet 30. november sitt bidrag til at Eivind Trædal stemples som den som kalte Hege Storhaug og Tybring-gjedde for søppelmennesker. (NRK Dagsrevyen og Christian Tybring-Gjeddes kone Ingvill ga sine bidrag den 5. desember). Mitt tips er at Trædal vil måtte slåss mot denne løgnen i årevis framover, selv om Trædal ikke har kallt noen som helst for noe slikt.

“Mobbing og trakassering er inn” skriver Storhaug. “Dagbladet smurte søppelet utover to sider. Det skal både Trædal og Dagbladet leve med”. Når det gjelder sin egen rolle derimot, skriver Storhaug at hun fint lever med den. Det at hun selv stempler sine motstandere ved å tillegge dem meninger de ikke har, og ord de ikke har sagt, har hun altså ingen problemer med. Når Eivind Trædal siterer henne og andre islamkritikere korekt betegner hun imidlertid dette som “grov personsjikane” og “søppel”. Likebehandling og redelighet er åpenbart ikke blant Storhaugs idealer.

Trædals kronikk i Dagbladet 28. november

Storhaugs svar til Trædal Dagladet 30. november

Trædals svar til Storhaug 6. desember

Eivind Trædal har vært redelig og klok i etterspillet, og han gjorde en god figur i kveldsnytt 5. desember. Imponerende, men det fjerner ikke brennmerket kulturfascistene har satt i panna på ham.

Mere kampanjejournalistikk fra “New NRK”

Kort tid etter at Per Sandberg fra stortingetts talerstol anklaget Ap for å innta offerrollenn etter 22/7, inntar Frp igjen offerrollen med større innlevelse enn noen sinne, og med mer engasjert støtte fra NRK enn tidligere.

Tybring-Gjeddes kone fikk de 5 og et halvt første minuttene av dagens sending i Dagsrevyen til å fortelle om hvordan hennes mann er blitt blir drapstruet og får politibeskyttelse. Det for meg mest overraskende var hverken at  han skal ha vært truet, plassen denne nyheten fikk, den følsomme stemmen som fulgte bildene, den generelle sympatien som preget reportasjen eller fraværet av motivkontroll. Alt dette har jeg sett tidligere i NRK. Det mest overraskende var at NRK lot Tybring-Gjeddes kone formidle følgende usannhet uimotsagt: at Eivind Trædal kaller hennes mann for et søppel. Hun holder opp kronikken Trædal hadde i Dagbladet 28.11. Videre i NRK-reprotasjen presenteres drapstruslene, kommentarer fra AUF’ere under Tybring-Gjeddes natteravnvandring i tillegg til Trædals kronikk som årsakene til Tybring-Gjeddes sykemelding. Har NRK journalistene lest Trædals kronikk? Deler de hennes tolkning? Mener de også at Trædal der kaller Tybring-Gjedde for et søppelmenneske?

I kronikken sin skriver Trædal om en episode fra gata på Grünerløkka der to 14-15 år gamle jenter blir kalt søppelmennesker av en tilfeldig forbipasserende. Trædal kaller aldri Tybring-Gjedde for noe søppelmenneske, men gjengir enkelt og greit hva Tybring-Gjedde og andre høyreradikale har sagt og skrevet. NRK kringkaster hans kones paranoide vrangforestilling uten å sette spørsmålstegn den. De presenterer den som sannhet.

Har vi ikke egentlig sett dette før, at paranoide vrangforestillinger fra ytre høyre presenteres ukritisk i media, … altså før 22/7? Er ikke dette snarere en bekreftelse på at lite er forandret etter 22/7. Er det ikke akkurat sånt som dette vi nå bør forsøke å endre på? La meg si det sånn: Det holder ikke at Tybring-Gjedde til en viss grad “har gått i seg selv” så lenge de  mektigste mediene, og da særlig NRK, følger hans eksempel.

Åååå, nå telte han deg åsså…

Kjetil Rolness kritiserer Snorre Valen og Eivind Trædal i sin kronikk i Dagbladet 2. desember. Han mener de har lært sin retorikk fra sine politiske fiender, og sidestiller det han kaller “den unge venstresiden” med ytre høyre. Han skriver: “Debattteknikken til ytre høyre og venstre er ikke til å skille etter 22. juli”. I den forbindelse anbefaler jeg den engasjerte leser å sammenligne Rolness’ eksempler med ord forfattet av Siv Jensen. Jensen anklager Eskil Pedersen for at han etter 22. juli er ”mest opptatt av å tvinge politiske motstandere til taushet”. (Denne lenken fører deg til Jensens innlegg fra hennes blogg 22. november tilført kommentarer i rødpenn av Hadia Tajik). Les innlegget hennes og sammenlign det med innleggene Rolness viser til (Snorre Valens innlegg eller Eivind Trædals innlegg) . Er Jensens, Valens og Trædals innlegg like ille når det gjelder aggresiv språkbruk, mistolkninger, forvrengninger av utsagn og demonisering? Hva kan man si om skjelneevnen til en en som mener Valen og Trædals innlegg ikke er til å skille fra Jensens?

Rolness fryktsomme holdning minner meg om den ignorante kalven i Alf Prøysens godbit Geitekillingen som kunne telle til ti. ”Åååå, nå telte han deg åsså” roper kalven, hvorpå alle dyrene som ikke vet hva det vil si å telle setter etter Geitekillingen for å ta ham – provoserte som de er etter å ha blitt talt av geitekillingen.

…og bare en ting til slutt bare så det er sagt, Rolness: når Jensen anklager Pedersen for å komme med hatske utspill, hvem er det da som egentlig har lært av hvem? Hvem er det som låner hvem sine sko? Er det ikke Jensen som leker en tradisjonell venstresidemoralist? (…slik Frp stadig gjør i tykt og tynt, studerer Hornsrudregjeringen og fremstiller seg selv som det nye arbeiderpartiet for folk flest…)

“Nye NRK”’s lyseblå kampanjejournalistikk

Idag: NRK’s dekning av demonstrasjonene i Frankrike.

Det er frustrerende å se hvordan NRK stadig er mer makttro, ukritisk og lyseblå i sine nyhetssendinger. Deres kampanje for kommunesammenslåing denne uka, mest fremtredende på P2’s nyhetsmorgen, taler i grunnen for seg selv, men dette innlegget handler om dekningen av demonstrasjonene i Frankrike. Det suggererende mantraet NRK gjentar om og om igjen er at Frankrike må stramme inn og at folk brenner biler fordi president Sarkozy vil øke pensjonsalderen fra 60-62 år.  At Frankrike må stramme inn, er en sterkt politisert ytring. Videre unnlater NRK å fortelle om hvordan Sarkozy har brukt sin presidentperiode til å innføre skattelettelser, en unnlatelse som ikke er mindre politisk. Her et uttrag av hva Yves Boutroues mener NRK kunne ha valgt å opplyse NRK’s mediabrukere om:

• Det såkalte «skatteskjoldet» (ingen skal betale mer enn 50% skatt)
• Gjentatte nedsettelser av arbeidsgiveravgiften
• Reduksjon av moms på visse tjenester (blant annet i restaurantbransjen)
• Såkalte» skattenisjer (som gir anledning til å betale mindre skatt når man er formuende)
• Forsøk på avvikling av formueskatten, skattefritaket på på oppkjøp av filialer (prislapp 20 millirder euro over to år)

NRK’s fremstilling av Frankrikes økonomiske situasjon som om Frankrikes politiske ledelse ikke har noe valg er direkte løgnaktig.

Det er riktig at president Sarkozy vil øke pensjonsalderen fra 60-62 år er riktig slik det heter i NRK’s mantra. Det er derimot ikke riktig, slik NRK etterlater et inntrykk av, at dette er den eneste grunnen til at folk går ut i gatene og er sinte. Folk er sinte og opprørte over Sarkozys politikk generelt, og når det gjelder pensjon, er ikke pensjonsalderen det eneste som de franske politikerne tukler med. Det politiske i NRKS’s formidling ligger også her i det NRK velger å ikke formidle. Yves Boutroue, som er tydelig forbanna på NRK skriver om deres nyhetssendinger: «Vi hørte ingenting om at antall arbeidsår for å oppnå fullpensjon har steget fra 37,5 til 41 år mellom 1993 og 2007, og at den fortsetter å stige årlig med et kvartal. Ingenting om at ikke lenger regner pensjonen ut fra de 10 beste lønnsårene, men de 25 beste. Ingenting om at pensjonen i løpet av 15 år har gått ned med ti prosent, sett i forhold til lønnen.» o.s.v o.s.v.

Selv ikke at presidentkandidat Eva Joly kritiserer pensjonsreformen på det sterkeste og taler om hvor sosialt urettferdig den er, er noe NRK finner interessant nok å nevne. I stedet hamrer de inn det samme mantraet som får franskmenn til å framstå som bortskjemte og utakknemmelige døgenikter som ikke gidder å arbeide, ikke ulikt slik norske arbeidstakere er blitt fremstilt når det har handlet om sykelønn. Sarkozy gjør i følge NRK det eneste nødvendige og kritiseres kun for å opptre noe klossete. NRK’s dekning er en kampanje som tjener de som ønsker de samme endringene i Norge. Disse som vi finner på høyresiden i Arbeiderpartiet, i ledelsene til Venstre og Krf, samt Høyre og Fremskrittspartiet og NHO, hos byråkrater, ledere og mellomledere som jager en karriærer enten i det private eller i det offentlige. De preiker politisk korrekt om arbeidslinja, går til angrep på sykelønnsordningen, svekker pensjonene og rettighetene ved arbeidsledighet. De er tilfeldigvis ganske nøyaktig de samme som også ivrer for kommunesammenslåing som NRK altså har drevet kampanje for den siste uka.

Venter spent på hva som er det neste som NRK’s  P2-morgen vil drive kampanje for…

Finans og Supperåd

Visst er “Supperådet” til Harald Heide-Steen jr. og Rolv Wesenlund  fantastisk morsom. Ikke minst er det en strålende paradi på hva bussinesfolk egentlig driver på med bak de mørke gardinene sine. Jeg har imidlertid tatt sketsjen for en overdrivelse, men så feil kan man altså ta. Videoen av det sveitsiske finansministeren, som fikk latteranfall under en tale han nylig holdt for det sveitsiske parlamentet p.g.a. alle fremmedordene i talen, forandret i hvert fall min mening om saken. Jeg ser ikke lenger noen reell forskjell på virkeligheten og fiksjonen.

Se og døm selv:

Bygg blokker på Oslo vest og eneboliger i øst

«I Norge er det sånn at vi ikke kan bestemme hvor folk skal bo» sier Høyres byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland. Dette som et svar på Lørdagsrevyens innslag lørdag 4. september om at på enkelte skoler i oslo øst er opptil 100% av førsteklassingene innvandrere. Han sier det er ingenting de kan gjøre for å snu utviklinga i Groruddalen. Byråden avslører en forbløffende passivitet overfor de sosiale utfordringene som Norge står overfor. Fremskrittspartiets Tybring-Gjedde sier det samme: «Det er ingenting vi kan gjøre annet enn å stoppe innvandringen». Integreringstiltak er han ellers en generell motstander av. Han mener innvandrerne selv må ta ansvar, at det ikke skal være noen form for særbehandling  etc. Sammen viser disse to fullstendig handlingslammede politikerne at det desidert dummeste en person som er engstelig for de konflikter som kan oppstå mellom innvandrere og nordmenn i fremtiden kan gjøre, er å gi sin stemme til Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre og Fremskrittspartiet har rett og slett ingen politikk for integrering mellom nordmenn og innvandrere. Om Carl I. Hagen blir ordfører i Oslo, må vi regne med at han ikke gjør noen verdens ting for å fremme integrering og at han langt fra er samlende for Oslos befolkning.

Det står ikke veldig mye bedre til på venstresiden i norsk politikk, men likevel: I forbindelse med samme sak prøver Arbeiderparteits Lars Bøler snakker om tøyelige skolegrenser og bussing slik SV’s Heikki Holmås også har snakket om, antagelig vel vitende om at dette i beste fall bare vil være som å slokke en brann med en tekopp. Begge to legger vekt på barnehageutbyggingen og gratis kjernetid i barnehagen som integreringstiltak (hvilket Frp er mot). Dette må de rødgrønne gjerne skryte av, for dette er integreringstiltak som virker, i hvert fall på barnas språkutvikling. Men når det gjelder ghettofiseringen, så har vel heller ikke det noen merkbar effekt. Kristin Halvorsen har dristet seg til å snakke om klasse. Her er hun endelig inne på noe, men dessverre uten å nærme seg det eneste som kan være en konkret varig løsning. SV’s Akthar Chaudhry, derimot, er faktisk inne på løsningen, men dessverre uten å flagge den særlig høyt. Det er akkurat som han ikke tror på den selv, men han sier det altså: Det som må til er å bygge eneboliger og øst og blokker i vest.

Kristin Halvorsen har selvsagt rett i at dette er et klassespørsmål. Høyres byrådsleder er ufattelig naiv når han gir uttrykk for at folk kan bo der de vil. Som kondisjonert høyremann har han ikke øye for at folk har ulik økonomi og at alle ikke har råd til å bo i eneboliger på Oslo vest. Årsaken til den uheldige situasjonen på de enkelte skolene i Oslo øst er ikke først og fremst en massiv innvandring slik Tybring-Gjedde vil ha det til, men en total mangel på boligpolitikk. Boligpolitikken i Norge ble avsluttet på slutten av 1980-tallet. Borettslag og prisreguleringer ble avviklet, reglene for lån i husbanken ble endret og boligprisene spratt i været. Folk bor altså der de har rå til å bo. Innvandrerne selv ønsker heller ikke ghettofiseringen. Innvandrere tjener minst, og bor der det er billigst.

Løsningen er altså å begynne å drive boligpolitikk igjen. En aktiv boligbolitikk der man tar sikte på å lage en miks av forskjellige type boliger – blokker, rekkehus og eneboliger – innenfor samme skolegrense er det som må til for å bryte det uheldige mønsteret. Dette kan løses med reguleringsplaner, eller om man ønsker en raskere endring så kan kommunen selv være aktive utbyggere, sette igang prosjekter, og de kan selv være utbyggere, eller rett og slett regulere boligprisene som man gjorde i alle Europas storbyer før den nyliberalistiske bølgen slo inn over Europa på slutten av 80-tallet/starten av 90-tallet. Det er ikke bare i Oslo boligprisene økte vanvittig. Etter tur løsnet de aller fleste storbyene i Europa på pristaket for utleieboliger, hvilket selvsagt førte til at de som ikke var millionærer måtte forlate storbyene og slå seg ned i de mer slum-aktige områdene utenfor f.eks. Paris. – Kan det tenkes at opptøyene i Paris har noe med denne politikken å gjøre? På nasjonalt plan kan man gjøre noe med husbanken. Enhver norsk innbygger med jobb burde kunne få et rimelig lån, og enhver barnefamilie burde ha mulighet til å kunne kjøpe et hus eller en leilighet også i storbyen. Er det et urimelig krav?

Problemet er bare at Høyre og Fremskrittspartiet, men også nyliberalistene i Arbeiderpartiet, ser på tiltak som virker som kommunisme, som overstyring og som prinsipielt forkastelig. Det er imot deres religion som er den samme religionen som hersker blant økonomene. Dessuten vil en slik form for regulering medføre at oslopolitikerne selv (og økonomene), som jo stort sett bor i oslo vest, vil se flere innvandrere, flere sosialister, flere sosialklienter og styggere biler fra balkongen mens de sitter og nipper til rosévinen sin. De tjente sannsynligvis rått på at boligprisene økte og økte, og de ønsker selvsagt nå å beholde sine privilegier.

Skolekatastrofen Reform ’94

Dagens skoledabatt på Aktuelt, dagen etter brennpunktdukomentaren 11. mai (som jeg dessverre ikke så, og som karakteriserte tilstanden i dagens ungdom- og videregående skole som katastrofal og plasserte skylden der den hører hjemme, nemlig hos mennene bak reform ’94), ga bud om at politikerne kanskje er i ferd med å skjønne alvoret. Det mest gledelige med debatten var nettopp dette, at man kanskje kunne ane spor av at politikerne faktisk forstår at det er politikerne som har feilet, og at de ikke legger skylden på alle andre. Det virker som virkeligheten har begynt å gå sakte opp for Kristin Halvorsen, men du verden hvor sagte det går. Nå skal det sies at det ikke akkurat går raskere hos hennes motdebatant, Høyres Elisabeth Aspaker (som i likhet med det meste som kan kalles politikere ikke er i nærheten av å forstå problematikken en gang).

Kristin Halvorsen har forstått at noe av problemet ligger i at det ved reform ’94 ble innført lovfestet rett til videregående utdanning, og at denne retten gjør det langt vanskeligere stille krav til elevene, både på ungdomskolen og på videregående skole. Videre har hun også forstått at det knapt finnes arbeid for 16-åringer, og at det derfor er en dårlig idè å fjerne den lovfestede retten til videregående opplæring. Det Kristin Halvorsen derimot ikke har forstått, er hvilke konsekvenser tidsbegrensningen på den lovvfestede retten til utdanning har.

Den lovfestede retten til videregående utdanning har nemlig en tidsbegrensnsing som gjør at elevene i praksis ikke har større rettigheter nå enn de hadde før reform ’94 (Det kanfaktisk se ut som at deres rettigheter i praksis er redusert). Denne tidsbegrensingen gjør at elevene må haste seg gjennom studiet uavhengig av hvor skoletrøtte de er, hvilket faglig grunnlag de har og hvor modne de er. De skal gjennom kværna okke som! Dette er skoleutgaven den moderne effektiviseringspolitikken som har ridd samfunnet vårt som en mare i snart 30 år. (Pussig nok innførte man i Kunnskapsløftet i 2004 rett til voksenopplæring, hvilket betyr at dersom man ikke har greid og fullføre videregående opplæring på den tiden det er ment at man skal fullføre, så må man vente til man blir voksen, et sted omkring 25 år tror jeg det er stipulert til. Skoletaperne blir altså kastet inn i et vakuum og gjort til sosialklienter mesn de venter. Som sosialklienter ydmykes de  av sosialkuratorer med kniven på strupen, for politikerne har virkelig strammet grepet på dette området!  Først når staten  etter 5-6 år har skviset dem for alt framtidshåp får de kanskje tatt igjen noe av den lærdommet de tapte på ungdomskolen).

Det ironiske er at det er såre enkelt å bøte på dette. Det er to ting man må gjøre. Man må utvide den lovfestede retten til utdanning og sørge for at elever som ikke holder tilstrekkelig faglig nivå når de forlater ungdomskolen ikke taper retten til videregående skolegang når de er så kloke at de velger å bruke et år eller to på å modnes. I tillegg må det sørges for at det finnes et godt tilbud for disse ungdommene som venter med å gå videre. (Dette kan være skole i alt fra 1-5 dager i uken,, det kan være praksis eller skole i kombinasjon med praksis eller jobb, elevene kan arbeide hjemme med ungdomskolepensum med sjeldnere men kvalitetsmessig god veiledning/eneundervisning som en slags privatistordning). Med disse enkle tiltakene slipper man å frykte at det stilles faglige krav ved opptak til videregående skole, noe som er essensielt når det gjelder å kunne motivere ungdomskoleelevene til skolearbeid.

Det er selvsagt langt mer som kan gjøres i skolen, men det som gjøres nå kan ikke karakteriseres som annet enn flikking. Tilstanden er katastrofal og det kreves strukturendringer. Disse strukturendringene må for all del ikke være av den eksperimentelle sorten! Den andre struktrendringen som må til, foruten den som er nevnt ovenfor,  gjelder grunnkurset i videregående skole. Reform ’94 slo sammen en rekke grunnkurs og reduserte antallet dramatisk, eller sagt på en annen måte: Man la ned samtlige grunnkurs i praktiske fag og erstattet dem med fellesfag som gjerne var teoretiske. Resultatet var at 50% av det det første kullet etter reform ‘94  etter tre årstrøk i praksisfagene. Denne statistikken forteller det meste om den reduserte kvaliteten i undervisningen etter reform ’94, og den forteller at problemet ikke ligger hos elevene, ikke hos lærerne – men hos politikerne. Her må man snu 180 grader og dele opp igjen de sammenslåtte grunnkursene.

Det mest sjokkerende i denne siste lille historien er likevel ikke de dramatiske tallene i statistikken. Det mest sjokkerende er at politikerne fikk disse tallene i allerede i 1996 – og gjorde ingenting. De har ikke bare vært klar over situasjonen i 14 år, de har vært klar over årsaken til problemet, og for å si det på rett ut: De har gitt faen. Hva forteller ikke dette om vårt politiske system?

Som SV’er vil jeg bare ha sagt til slutt at selv om SV som skoleparti ikke er veldig mye å skryte av (for det er det virkelig ikke!), så er det heller ingen andre som er bedre (se f.eks. på den gjengen av politikere som innførte det vanvittige systemet i v.g.s. som sier at elevene skal få plass på fagene de ønsker seg, at elevmarkedet bestemmer tilbudet, og at politikerne ikke skal styre over hva slags utdanninger man vil satse på ut fra hvilke behov for kompetanse sammfunnet har. Det er reinspikka galskap, men så normalt de styrer unna lukka avdeling. For det er der de hører hjemme de som styrer sine egne og andres liv ut ifra en teoretisk ide som er fullstendig virkelighetsfjern). Løsningen er ikke å forlate SV, men og opplyse SV og kanskje reformere SV. Den som er uenig i det får skrike ut i kommentarfeltet. Fortell meg gjerne hvilket annet parti som sitter på løsningen, den som kan!

Sentrums SV-frykt

Trønder-Avisa 17. mars 2010:

I forbindelsen med den ferske utgivelsen av Lars Sponheims uautoriserte biografi kunne vi torsdag 4. mars høre på NRK radio at han skal ha konspirert med Ola Borten Moe og Knut Arild Hareide om å kaste SV ut av regjering. Sponheim skal ha sagt at det var en bak-kanal der de møttes i hemmelighet for å planlegge en annen regjering etter valget i fjor høst. Dette burde ikke overraske noen.

Venstre og Krf foretrakk tross alt en mindretallsregjering utgått av Ap fremfor en rødgrønn mindretallsregjering med Venstre og Krf på vippen. De gikk til valg på å felle «enhver regjering med SV i», og de ble straffet av velgerne for å ha gjort et svikefult strategisk valg som betydde at de prioriterte privatisering fremfor sentrums kjernesaker. De ga sin betingelsesløse støtte til et fremtidig mistillitforslag mot den rødgrønne regjeringen i god tid før valget. Dersom det hadde fått flertall, ville det ha ført til at Ap, Høyre og Frp hadde funnet sammen om f.eks. oljeutbygging i Lofoten og flere gasskraftverk. De ville ha gått forbi sentrum i svært mange av sentrums kjernesaker. Da Venstre og Krf frivillig sa fra seg den lukrative vippeposisjonen, sa de samtidig fra seg muligheten til makt og forærte den til høyrekreftene! Hvorfor skulle velgerne stemme på partier som frivillig gir fra seg makten?

«Jeg har brukt mine 13 år som venstreleder til å etablere Venstre som et borgerlig parti», sa Lars Sponheim i forbindelse med sin avgang. Tydeligere kan det ikke sies! I praktisk politikk prioriterte han tradisjonelle høyresaker som privatisering, skattelettelser, svekking av arbeidstakeres rettigheter og innføring av markedsstyring i offentlig sektor framfor miljø og som han selv kaller det – anstendighet. Ola Borten Moe og Knut Arild Hareide er også sentrumspolitikere som trekker sine partier mot høyre slik Sponheim gjorde med Venstre. Hareide, som har vært aktiv i forbindelse med togkrisen, har iherdig forsøkt å benytte situasjonen til å fremme privatisering i jernbanesektoren. Ola Borten Moe har på sin side stått for gjentatte populistiske angrep på SV.

Når Venstre- og Krf-politikere hisser seg opp over Frp, er det er først og fremst innvandringspolitikk som er tema. De kritiserer langt sjeldnere skattelettene, privatiseringskåtskapen eller Frp’s brutale angrep på arbeidstatakernes rettigheter og på arbeidstakerorganisasjonene (om de i det hele tatt kritiserer den siden av Frp’s politikk). SV derimot, står langt nærmere Venstre og Krf i innvandringspolitikken, og særlig står de nær Venstre i både verdi- og i miljøspørsmål. Fraværet av Frp-kritikk på økonomi- og arbeidslivsområdet kan ikke bety annet enn at Venstre under Lars Sponheims ledelse langt på vei støttet Frp i slike spørsmål. De ofret kjernesaker som miljø og innvandring for å oppnå skatteletter, privatisering og en svekkede rettigheter for arbeidstakerne.

Valgnatten forsøkte Lars Sponheim imidlertid å forklare Venstres valgnederlag med nettopp Venstres anstendighet. Den bestod, i følge Sponheim, i at de avviste Frp. De fleste er imidlertid enige om at Venstre gikk på et nederlag nettopp fordi de ikke lyktes i å markere en tilstrekkelig avstand til Frp. Venstres avvisning var jo ikke spesielt avvisende, for hvordan skulle Sponheim holde Frp unna makta når han insisterte på å felle den rødgrønne regjeringen? Venstre og Krf’s strategi må tolkes som at de foretrakk en regjering utgått fra Frp, med alt det det ville betydd av brutal høyrepolitikk, fremfor «enhver regjering med SV i». De hissige karakteristikkene av Frp fremført av Sponheim og andre Krf- og Venstreledere kan i så måte ikke sees på som annet enn populisme. Den fungerte som kamuflasje og hindret enigheten i økonomisk politikk i å komme til syne, en enighet mellom Frp og store deler av ledelsene i Venstre og Krf.

Krf’s SV-skepsis er historisk og forståelig. Sosialister har tradisjonelt vært det kristne makthierarkiets verste fiender, men tidene er forandret og den norske kirken representerer ikke er lenger sentralmakten. Den er i dag snarere en motkraft som ikke sjeldent faller sammen med god SV-politikk. SV, med sine 6% oppslutning, har for tiden heller ingen ambisjon om å omdanne Norge til et sosialistisk samfunn, men vi har en realistisk ambisjon om å forsvare og til og med forbedre velferdsstaten. Da er det er viktig for SV å forhindre de store miljø- og privatiseringsverstingene (Ap, Høyre og Frp) fra å finne sammen.

Det burde være mulig for SV å enes med hele sentrum i norsk politikk om ambisjonen om å forsvare velferdsstaten, om en progressiv miljøpolitikk og om å forhindre miljø- og privatiseringsverstinene fra å finne sammen. Det krever at sentrale sentrumspolitikere avslutter sin dårlig skjulte romanse med nyliberalismen. De burde heller lytte til bortskremte medlemmer og velgere, prioritere partienes kjernesaker og oppslutning fremfor privatisering og skatteletter, og sist men ikke minst: søke behandling for sin sosialistangst. Jeg tror faktisk de fleste sentrumsorienterte velgere vil være enig med meg i at nå, når nyliberalistisk tankegods dominerer selv i det kommunistiske Kina, så er nyliberalismen en langt større trussel mot norske borgeres frihet og velvære enn autoritær og overformyndersk sosialisme.

Krf kan diskutere seg blå og grå om de skal ha en bekjennelsesparagraf eller ikke uten at det vil øke partiets oppslutning så lenge de i praksis definerer seg som et høyreparti. Venstre kan likeledes snakke så mye de vil om hvor dårlig miljøpolitikk SV fører i regjering uten at det hjelper så lenge de ikke ønsker å benytte en framtidig vippeposisjon til å fremme miljøpolitikken sin. Venstre og Krf burde i stedet søke mot SV for å få presset Ap til å gi sentrum gjennomslag i deres kjernesaker, slik Sp idag lykkes med. Det vil være nøkkelen, ikke bare til sentrums gjenreisning, men også til å forhindre at Norge får et amerikanisert udemokratisk politisk system der velgerne kun kan velge mellom et fåtall av høyrepartier; men det er kanskje et slikt system Sponheim, Borten Moe og Hareide ønsker seg.